fredag 26. april 2013

glasklår

katten sit i tunet når du kjem
kjærasten sit i glaset når du gjeng
heimanfrå, um morgonen.
stundom, i alle fall, ser eg ut
ser deg nedpå vegen, mot svingen
ser deg fara med faste stig 
så rak i ryggen, så mjuk i hållningen 
ser deg i regn, i sol, i vind
det är som en förtrollning
ser deg skrida ut i dagen
ser heile deg der nede på vegen
og det slær meg då
at du er eit anna menneske.



(utdrag frå «Hänsyn» – Kent)

mandag 15. april 2013

huggærn

I eit år eller tvo eller tri, eg minnest ikkje grant, hev eg pønska på ordet /hug:æLn/ – eit godt, morosamt ord som eg lærde tidleg i barndomen og hev nytta sidan, i staden for svimmel, ør, fortumla og dilikt. Eg hev pønska på ordet fyredi eg ikkje hev funne det att i ordbøkene, ikkje i Norsk Ordbog av vyrde Aasen eingong. No hev eg funne det. Men lat meg fyrst segja kvifor eg ikkje fann det:

Etter di hug er det gildaste ordet eg veit um, og etter di huggærn opnar med hug-, var eg yvertydd um at me her hadde eit hug-ord. Sidstelekken er -galen, det er greidt nog, det såg eg. Men so fann eg aldri noko huggalen, og so lét eg det vera med det, eg spurde ingen målkunnige, slik eg elles gjer når eg sit fast.

Men so nemnde eg det for språknerden eg bur i lag med, og ho sagde, etter å ha tenkt seg um eit kvart sekund eller mindre: «Det er vel hovudgalen?» 

Øh, ja. Det er det, veit de. Me segjer hue eller hug(g)u i den landsluten eg kjem frå. Og hovudgalen stend i ordbøkene, i ordboki til Aasen òg; han nemner jamvel målføreformi huugælen med tilvising til Smaalehnene (det svarar til Austfold i dag).

Stend ordet i Bokmålsordboka òg? Ja, då, visseleg, i fleire former: hodegal, hodegalen, huegæren, hugæren. Eg held meg nog til hovudgalen.

Men lærdomen er: Det er ikkje hug alt som hugar. Og det er ei gasta kvinna eg hev!