lørdag 28. februar 2009

glør i snjokavet

Eg gauv laus på lyrikken i ALIT1102 i dag, og det gjorde godt for sjæli. Skaldane hev yrkt mange gode vers um Kjærleiken, det er likso visst som amen i kyrkja. Endå eg er litt vreid og vonbroten og uhuga på denne Kjærleiken, so greider sume av kvædi å koma burti det som finst av vare strenger og gjera Fridtun varm um hjarteroti. Eg tilråder til dømes å glytta på "Sonett 14" av Louise Labé, og her finn de den vænaste umsetjingi til norsk. Ho er gjord av Per Esben. Til han segjer eg berre: haldt fram!

Lika vel, det er ikkje ALIT-skaldane eg hev mest vyrdnad for. Det er desse gode, gamle skaldane som dikta på god, gamall nynorsk, veit du. Og i dag skal eg gjeva dykk eit av dei vænaste kvædi um Kjærleik som eg kjenner til. Kven hev yrkja? Olav Aukrust. Kva heiter kvædet? "Brising" (norr. brísingr). Det tyder 'logande eld', 'bål'. Um eg kann det utanboks? Ja. Skal du setja deg godt til rettes og lesa med gaum og mjuk hug? JA.

Det var audt her og kaldt.
Men då du steig inn i salen
vart det ljuvt som millom liljur her
og lægjande, alt.

Eg fekk høyre ditt mål.
Og det glitra, og det gledde meg -
min hug slo høgt til himmels
som eit frodigt jonsokbål.

Du er frisk som ein vår.
Du er yndeleg og tindrande
vakker, ja det angar
liksom blomar der du går.

Og eg ser deg so eg skjelv.
Ja du aukar di magt,
du er fager, du er fårleg
som ei veksande elv.


Og elles: de kann gleda dykk stort til tysdagane frametter, for no tek eg til med "tysdagmorgonbilætet". Det skal vera som eit framhald av måndagbilæti frå i fjord vår. Eg skal knipsa ut glaset mitt, kvar tysdag morgon klokka 07.30. So kann de sjå koss vetteren kverv og våren kviknar. Eg hev både gras og tre og himmel utanfyre. No er snjoen på sitt djupaste, fær me tru, og eg held fram med bilæti ut mai månad. Takk til Silje som gav framskuv til prosjektet.


/Skrivar-Fridtun

onsdag 25. februar 2009

Blinkskot frå Femundsmarki

Eg kann ikkje sulka til dette fine med ord, vel?
Nei.
So berre opna augo godt og sjå:

























Og ja, det er hundemøkk som ligg smurd under skida åt moder'n.

lørdag 21. februar 2009

Hoppa-hoppa!

Eg fær byrja innlegget i kjend og kanonisert stil:
Fredag 20. februar var ein stor dag for alle skihopphjarto [til dømes dette]. Etter mange år med slit og slep og gubbar og neitting (og tunn grunngjeving) og modløysa vann dei fram, gjentone. Fredag 20. februar fekk dei hoppa VM-renn dei au, i same bakken som gutane. Det gjekk godt! Desse tri kom på pallen:

1. Lindsey Van (Sambandstatane), poeng: 243,0
2. Ulrike Grässler (Tyskland), poeng: 239,0
3. Anette Sagen (Norig), poeng: 238, 5

(- fyrr en eg skriv meir lyt eg gjera lesaren merksam på at eg er ven med alle desse på fjesboki. Det veg tungt. Og attåt dette: sylvvinnaren vart fødd den 17. mai 1987).

Eg såg ikkje rennet sjølv, diverre. Eg var i Femundsmarki. Men eg høyrde på radio, P1, og der sagde røysti at dei fekk stygglåg fart. Snjo fall det au. Ein av dei norske deltakarane sagde til P1-lydarane: "Det [rennet] var sikkert dritkjedli å se på".

Det viktugaste er lika vel ikkje dei som såg på, men dei som hoppa. Sagen og Van er velkjende attergangarar som hev vore med på denne internasjonale leiken i ti år. Grässler ligg ikkje mange år attum. Difor er det so gjævt at nett desse hævda seg. Og det er gildt at Jahr og Iraschko og Jerome og Watase gjorde det godt au. For mange var fulla dette eine rennet gulrot og drivkraft og Målet.

Fridtun teiknar og fortel hev vore i kontakt med vinnar-Van, og i ein e-post til skriftstyret skriv ho: "it still hasnt hit me yet totally but it is starting. it feels weird, and i still cant believe that i won. it was great to share that experience with ule and sagen. [...] we have worked really hard together to get this, and push the sport forward so it was a great experience."*

Med andre ord: dette er ein höjdare! Eller Höjdaren so langt i 2009.



Van (vinstre) og Fridtun i ein nær augneblink. Schönwald 2004.

Elles: sjå her.


* Attgjevi med løyve.


onsdag 11. februar 2009

med føtene uppunder mjødmane

For ei drjug vìka sidan skreiv eg sumt um underlege føter (ordet andfǿtingr). Då eg las Hellig Olavs liv og jærtegn (ved Salvesen og Gunnes) i går, so råka eg jaggu på ei uvand beinstilling att. Sjå berre her:

En vanskapt kvinne som var så sammenkroket at begge føttene lå bøyd oppunder hoftene på henne, ble ført dit hvor den hellige mannen hviler. Da hun hadde vært der lenge og til stadighet kalt på ham med tårer, helbredet han henne for denne svære vanførheten slik at føttene og leggene og de andre lemmene rettet seg fra denne sammenbøyde stillingen. Hvert ledd og lem ble slik det skulle være skapt, og hun som tidligere ikke hadde vært i stand til å krype dit hen, kunne nå glad gå helbredet derfra på sine ben, hjem til sine egne folk.

Eg skal segja folk kunde kunsti å krøkja føtene uppunder seg!
Og ho lærde snøgt å ganga, denne kvinna.

Eg undrast kva Heilag-Olav hadde gjort med meg dersom me møttest.
Framlegg:

- Han hadde lækt og løyst meg frå dette skakk-køyrde hjarta eg er forsynt med.
- Han hadde retta på dei skakk-køyrde hornhinnone mine (næsten som å gjeva att synet åt ein som er blind)
- Han hadde rådt bot på desse (skakk-køyrde?) fråsparki mine, so at eg ikkje hev "bakglatte skidor" endå eg legg på ein halvmeter klister og skifter tyngd soleis som han far og ho mor hev lært meg.
- Han hadde late meg studera eit år i millomalderen. Dét er einaste lytet på studiet mitt, eg kann ikkje taka eit år i utlandet for å læra norrønt betre (um ein ikkje reknar med Island, då). Ein kann fara åt Hellas for å læra Platon og betre græsk, åt Frankrike for å læra Boileu og meir fransk, åt England for å grava seg ned i Shakespeare og Austen og eg veit ikkje kva. So Olav, du fiksar år 1240? Eller Stiklestad 1030? Branden på Bergtorskvål?

Nei, no er det nøgdi av hugsyner.
Adios.

torsdag 5. februar 2009

Latin-tin

Det er visst stridt å læra latin. Me hev ein heil haug litterære døme på det. Sogor um unge gutar som streid og sleit og mest reiv hovudet av seg for å læra dette gamle romarmålet. Det mest kjende dømet er fulla Gift av Kielland, men denne bolken frå Bondestudentar er ikkje so verst, den hell:

Latinen var i alle Maatar so reint motsett alt det som me brùka, so heilt på tvert av vaar Tenkjemaate, at ein aldri skulde sjaa slikt. For det fyrst var Ordi urimelege. At eit Land skulde heita terra eller ein By urbs, der var ikkje likt til nokon Ting. Her nytta det ikkje å gisse seg fram; kvart einaste Ord laut ein beint fram lære. Men endaa galnare var det med Setningane. Dei var so ihopvovne, og Ordi var slengde um kvarandre paa ein so vill Maate, at det var mest Uraad aa faa Skìl på deim att. Prædikate kunde staa fyrst i Setningen, og so kunde Subjekte koma midt ned paa Blade ein stad; og stundom var det ikkje noko Subjekt! [...] Og fæl såg den latinske Grammatiken ut. Fire Deklinasjonar! Seks Kasus! Og tvo-tri Undantak fraa kvar Regel; og Undantak fraa kvart Undantak att; og so burtetter i Endeløysa! Daniel saag seg mest yvigjevin. (1944:25-26).

Jaja. No les eg latin på andre semesteret, og eg lyt segja at det er mykje ymist ein råkar ut for. Munkelatin, til dømes, det er jamnan lettvinne greidor. Den klassiske, "høge" latinen derimot, høgtidsame vers av Horats og Vergil og Cæsar og desse karane der, dét kann radt vera verre. Og ein fær seg nokre "aha-upplìvingar", dei kallar, når ein vert kjend med latinen. Det er ei kjend sak at mange av dei moderne måli er djupt røtte i latinen, men lell. Eg skal koma med nokre døme:

gravis. Dette adjektivet tyder "tung", millom anna. "gravis puer" - ein tung gut. "gravis puella" - ei tung gjenta. "grave corpus" - ein tung kropp. Men frå gravis er ikkje vegen lang til gravid, og desse ordi er nærskylde. Det norrøne målet syner dette greidt og endeframt: ei gravid kvinna er þunguð ("tyngd"), ólétt ("ulett"), og når ungen er fødd vert ho lettare: verður léttari. Lika vel, det er fulla ikkje det gløggaste ein gjer, å segja åt ei gjenta "jaggu, so du er tung vorti, du!" når ho ber på ein unge. Ikkje no lenger, trur eg. Men ein kann freista, um ein vil, og sjå koss det gjeng.

Eller kva med perfekt? Dette ordet vert nytta jamt og samt. Men kva er det? Vel, det kjem av verbet perficio, å gjera ferdugt. Noko perfekt er med andre ord noko som er ferdugt, fullendt, fullgjort, jamfør tempusen perfectum (perfektum partisipp og so burtetter). Hm!

Eg endar stykket med
1) Ei utsegn frå han godaste Marcus Tullius Cicero (eg trur det kjem frå honom, i minsto)
Non me pudet fateri nescire quod nesciam - "Eg skammar meg ikkje yver å vedgå at eg ikkje veit det eg ikkje veit"
Gløgt sagt.

2) eit bilæte av ei sida frå Diplomatarium Norvegicum (dette er skrive på norrønt mål):





Gaudeamus!
Lat oss gleda oss!

mandag 2. februar 2009

Stride kvinnfolk og dritua

Eg hev lese mangt og mykje av sogor og kvæde frå millomalderen. D'er kje fåe hardføre karar eg hev råka på vegen, og dei fengslar og fyller meg med vyrdnad gong på gong. Men um dei ikkje er likso mange og likso høglydte, so er kvinnone gilde sogekarakterar au. Jamt og samt er dei kjernen i striden millom karane, eller dei driv far eller bror eller mann til å hemna den og den eller gjera det og det verket. Det finst mykje litteratur um sagakvinna, men eg hev ikkje tenkt å vera ålvorleg og vitskapleg denne gongen.

Det er fulla å skyta seg sjølv i foten å gjera det eg skal no, men eg berre . Eg hev sett meg fyre å draga fram døme på sytutte kvende. Eg vel ut tri kvinnfolk, og kjem med ein liten bolk. Eg lyt segja endå ein gong at dette ikkje er faglegt på nokor vis. Tonen i tekstene kann skriva seg frå umsetjaren og ikkje verket sjølv, og kann henda er det toskutt av meg å segja at den og den syt og ber seg som ein illsint fjortis. Men her er dei, i alle fall:

4. Ein kjem liksom ikkje undan Hallgjerd, kona åt Gunnar på Lidarende. Ho er legendarisk, og eg kunde valt mange gullkorn frå henne. Lika vel tek eg det viktugaste: ho neittar å hjelpa Gunnar ved å gjeva han nokre hårstrå so han fær i stand bogen sin og kann verja seg:

Han [Gunnar] sa til Hallgjerd:
"Gje meg to lokkar av håret ditt, så tvinnar du og mor mi saman ein bogestreng for meg."
"Er det mykje om å gjera for deg?" spør ho.
"Det gjeld livet mitt," seier han, "for dei kjem aldri innpå meg så lenge eg kan bruka bogen."
"Då skal eg no minnast kinnhesten du gav meg," seier ho, "og det er det same for meg om du ver deg lenge eller stutt."

Hoho! Snakk um iskald ektefelle!
Du slo meg på kinnet, so no kann du døy!

3. Her frå Soga um Margreta, heilage Margreta. Denne songa er ei jomfrumartyrlegende, dei kallar. Attåt siste replikken hennar likar eg å sjå fyre meg ein "du fåkke væ'me på leken"-mine på henne, men det er fulla eg som les det inn i teksti meir en det er der frå fyrr.

Då reiste ho seg opp og sa: "Ta du no sverdet ditt og halshogg meg!" Han [bøddelen] svara: "Eg torer ikkje å halshogge deg, for Gud tala til deg." Den sæle Margreta svara: "Du kan ikkje vere med meg til paradis om du ikkje gjer dette."

2. Endå litt meir Margreta. Eg tykkjer ho er litt nebbet, eller i minsto hev ein tone som likjest "slutt å ta Barbiedokka mi"-gnål frå ungar, i denne bolken:

Då reiste den djevelen seg opp, som hadde sete, og sa til møya: "Mykje maktar bønene dine. Eg sende Rufus, bror min, for at han skulde forfølgje deg og skjemme din reinleik, men du vann over hann[sic] med krossmerket, og no vil du drepe meg med bønene dine."
Då tok den sæle Margreta djevelen i håret og kasta han til jorda og steig med den høgre foten sin på halsen hans og sa: "Hald opp, vonde ande, med å freiste meg, for eg er Kristi trælkvinne."

FOR TENKJ!

1. Her er Brynhild frå Soga um Volsungane. Ho hev vore gjenom mykje vondt, det er sant. Men eg tykkjer fjortis-tonen er vèl tydeleg her:

Etter dette gjekk Brynhild ut og sette seg ved stoveveggen og heldt på med klaginga. Ho sa at ho hata alt, både land og rike, sidan ho ikkje fekk Sigurd. Gunnar kom til henne endå ein gong. Då sa Brynhild: "Du skal misse både rike og gods, både livet og meg, og eg vil fare heim til frendane mine og sitje der sorgfull dersom du ikkje drep Sigurd og son hans."



So til noko heilt anna. Eg var som nemnt i Elverum sist helg, og i lokalavisa Østlendingen fann eg ein morosam tittel. Eg klypte ut og no heng det på dodøri mi: